Adventsstemning

På vei

Vandringen har startet. Vi går. Vi er alle underveis. På vei mot krybben.

Vi kan skimte den i det fjerne. Ennå er det dager og uker igjen til vi er framme.

Vi er alle på vei. Noen er målbevisste. Vet at krybben er målet. Ser fram til å se barnet. Noen tusler bare med, uten å tenke over hvilken vei ferden går. Noen vet om krybben, men er fast bestemte på å overse den og haste forbi.

Vi nærmer oss krybben. Krybben som skal være et møtested. Slik som den var den først gangen. Et møtested for rike og fattige, for realister og drømmere, for trygge og utrygge, for glade og triste. For de som er ensomme. Med krybben møter vi hverandre.

Vi møter hverandre, ulike som vi er. Vi møtes og stopper opp, sammen. Sammen rundt krybben.

Lengsel

Når eg e for meg sjøl, alt e stille rundt meg og eg lese om deg,
når eg møde andre som leve med deg,
når eg møde andre som har levd med deg i mange år,
når eg tenne et lys,
når eg holde i ei perla,

då lengte eg itte deg.

Et godt møte

Her om dagen va eg innom den katolske bokhandelen. Den katolske boghandelen e et koselig sted. Når eg komme inn kjenne eg luktå av røkelse, og dei spele alltid klassisk musikk der. Eg gjekk rundt i butikken. Såg på glasskors i mange fargar, englar og fine lys, ikonbilder og kjeramikkskåler. I ei korg låg det mange små Rosenkransar, nesten akkorat lige som den eg har. Eg har nemlig ein Rosenkrans som eg har fått i gave. Itte litt betenkningstid mota eg meg opp og gjekk å spurte hu bag disken ka ein Rosenkrans e og korden den bruges.


Hu eg spurte hadde sånn et godt vesen. Hu snakte rolig, og smilte heila tiå. Hu forklarte meg korden Rosenkransen bruges. Hu forklarte ka ein ska sei. Ka ein ska gjørr og koffåre in gjørr det. Av og te refererte hu te Bibelen, og fortalte korden bibeltekstane bler brukt i bønnen. Det va så fint å bare hørra på. Når eg sporte om hu brukte kransen, kor ofte og kor hen, så svarte hu på det og. Eg følte meg kjempegodt motatt. Hu tog seg tid te meg og hu forklarte så bra, ryddig og tydelig. Då eg gjekk ud av butikken så smilte eg for meg sjøl. Fordi hu damå va så nydelige.

Eg legge med någen bilder eg tog denne dagen: Oslo på ein fin høstdag.

Av og te

Av og te e eg bare glad uden å veda koffår.
Av og te blir eg flau fordi eg ler så mye.
Av og te e livet bare alt for vanskeligt.

Av og te... fint uttrykk egentlig. Av og te, ikkje alltid.
Det eg seie e bare ein del av meg, eg e bare litt gla, litt redd, litt liden, litt fnisete.
Dette e bitar av meg. Av og te e eg sånn...
og av og te eg sånn.

Uforutsigbar seie du?
Kompleks? Ja, kan ver enig i det.
Eg e mye.....

Å grina ein liden skvett

Det begynte for någen dager siden. Eg såg ”Anne fra Bjørkely”. Den filmen e så fin, så gripane, den e rett og slett vakker. Ittekvert så pipla tårene fram, og det ville liksom ikkje slutta.

Eg pleie ikkje å grina så mye eg. Eg gjorde det. På ungdomsskolen. Ja det va heftige tider. Då grein eg seint og tidlig. Og videregående va og te tider tårefyllt. Nå e eg meir avbalansert. Har fonne ein balanse. Eg kan grina, men det skjer kje så ofte. Eg kan grina når eg bler rørt. Og eg grine når eg e sliten. Ikkje så ofte når eg e lei meg.

Men altså, eg såg ”Anne fra Bjørkely”, og det va som å åpna stengte sluser :p I dag såg eg oppfølgeren, og den e jo ennå vakrare og meir gripane enn film nummer ein. Sukk. Det va på an igjen.

Men det e litt godt å grina åg. Det va egentlig det eg ville skriva om her. Eg trur det e sunt å grina litt iblant. Eg vett kje heilt ka som skjer i kroppen når ein grine, men det virke nesten som ein renselse. Akkorat som ein grine ud dei vonde tingå, og neste dag så føle i hvert fall eg meg bedre. Det e som ein ny start der det ikkje e någe vont som tynge. Det vonda e ornt opp liksom.

Livserfaring

Så lenge eg har budd i Oslo har eg kjent at det e någe så mangle. Någe e ikkje sånn som det ska ver. Eg trur det som mangle e voksne mennesker. Eg leve i et miljø kor alle eg treffe e på min egen alder, og eg savne å ha voksne rundt meg.

Eg lige å ver isamen med voksne. Mennesker som har levd livet lenger enn meg. Eg trur alltid eg har likt det. Då eg va mindre konne eg sitta lenge å bare lytta te dei voksne som snakte samen. Eg sugde te meg ordå deiras. Meiningane dei hadde og opplevelsane dei fortalte om. Ittekvert som eg har vokst te har min interesse for voksne blitt om mulig ennå større. Eg lige å ver med mennesker som har mange erfaringar, både gode og vonde. Mennesker som har fonne sin vei og blitt fortrolige med den veien. Mennesker med tyngde. Mennesker som vett meir om livet enn eg gjørr.

Mine ”favoritt voksne” e Mor og Far! Dei e dei beste å ver med. Å bu i lag med dei i feriane e ein glede. Mor og Far e trygge. Eg har kjent dei lenge, og dei har kjent meg ennå lenger J Det som e så fint e at Mor og Far e sjøl underveis, akkorat som meg. Dei har kje alle svarå, dei e kje udlerte. Dei e underveis, og dei har gått mye lengre enn meg. Dei vett eindel om livet. Dei vett eindel om å kjenna Gud, og dei vett eindel om det å ver menneske. All denne visdommen hjelpe meg te å se klarare i mitt eget liv. Mor og Far bler akkorat som mine personlige mentorar eller veilederar om du vil.

Men Mor og Far e kje her og det e litt vanskelig. Vanskelig fordi eg ikkje har någen å få mange års livserfaring fra. Kor kan eg finna svar, når alle eg møde streve for å finna sin egen vei å gå?

Hei igjen!

For någen dagar siden hørte eg min fyste julesang i år. Og eg blei overvelda av den følelsen som alltid komme om sommaren: eg glede meg te jul. Ja det e jo ei stonn te, men ventetiå e jo halve gleden. Så koffår ikkje begynna tidlig med å venta? Nå e det ikkje sånn at eg glede meg heila tiå. Det va mest akkorat då eg hørte sangen, men når eg har begynt så komme det tebage igjennom resten av sommaren og høsten.
Veret e ein god støttespelar te ”julefølelsen”. Det regne og regne og regne. Det besta e å holda seg inne, tenna stearinlys og drikka någe varmt. Akkorat som det sko vert høst… I denne andledning har eg tatt fram broderiet mitt (med julemotiv). Brodderiet e egentlig fjorårets julegave te Mor. Det va bare det at det ikkje blei ferdig. Eg lige ikkje å avslutta prosjekter eg starte. Nå har eg utsatt avslutningen i et halvt år, men i gårkveld då eg satt og såg på dråbane så rant nerøve vindusrudå, og allerede hadde begynt å se fram mod jul, då suns eg det va ein god ide å ta arbeidet fatt igjen.

Forde om eg suns det e koselig med stearinlys, julesang og broderi så håbe eg at me får litt meir sommar. Eg vil finna fram solkremen igjen, spisa is og skriva et innlegg te bloggen om solbriller. Så ”Sol, sol, kom igjen. Sola er min beste venn. Vekk med skyer, paraplyer, HOLD NÅ OPP Å REGNE!!”

Eg har toge bilde av både broderiet og vårt regnvåte vindu, men eg får kje lagt bildene inn på pcen, så eg har fonne et aent koselig bilde. Eg, Håvard og Morten ser på barnetv.

Ny sommar

For nøyaktig ett år siden va eg i Israel. Det Hellige Land. Samen med ein gjeng fra bibelskolen reiste eg på pilgrimsferd, for å gå i Jesu fotspor. Det blei ein sterk og minnerik tur som sitte i kroppen min ennå. Gjennom det sista året har eg tatt meg i å lengta tebage. Tebage te varmen, tebage te fellesskabe og tebage te plassene der Jesus gjekk då han levde på jord. Eg hadde det bare så utrulig bra på denne turen! Det e kanskje det besta eg har opplevd i heila mitt liv. Og med denne turen begynte sommaren itte bibelskolen.


Og for ein sommar. Sommaren blei annerledes enn det eg tidligare har opplevd, fordi eg va forandra itte bibelskolen. Før har eg alltid tenkt at eg ikkje kan gjørr modige ting, forde eg e av den redde sorten. På bibelskolen va det ein så sa: å ver modig e ikkje å aldri ver redd, men å tørra forde om ein e redd. (Tilgi meg for at eg sitere någe som blei sagt bag låste dører på vekstgruppå). Denne sommaren forsto eg litt av det. Å ver modig e å møda det einsjøl e redd for. Me har alle vår egen skala for ka det e å ver modig, fordi me har ulige ting me e redde for. Ulige ting som udfordre oss. Å plutselig konne eg og ver modig, fordi mine utfordringa va skumle, men øvekommelige.




Sommaren va full av nye folk å treffa og bli kjent med. UDFORDRING! For meg kreve det mot å møda blikke te ein ukjent. (Eg kan jo bli avvist.) Men denne sommaren tørrde eg. Og resultate av å våga å møda andre va at eg blei kjent med masse herlige folk. Ein av mine seiera denne sommaren va å kjøra heim fra Risøya. For dei fleste så har lappen så e ikkje det ein enorm bragd, men for meg va det ei grensa å kryssa. Ein ting eg virkelig ikkje tørrde. I tillegg te å få ein fin kjøretur og nye venner, så fekk eg ein berusande følelse av mestring. Eg kan! Eg kan meir enn eg trur. At andre kanskje ikkje ser på mine seiera som någe stort betyr ikkje så mye. Eg vett at det kosta meg någe å tørra, og derfor følte eg meg modig.


Nå e ein ny sommar på vei. Og eg tenke: korden vil denne sommaren bli? Eg ønske å fortsetta sånn som forrige sommar, men motet eg hadde har forsvonne. Eg vett ikkje kor det har blitt av… Men itte ein lang, grå høst har eg ingen guts igjen. Eg sko ønska at det ville komma tebage, for eg vil ver modig på ny. Eg vil tørra å gå litt lenger enn eg egentlig våge. For eg trur eg har masse å vinna på det. Kanskje går det an å finna tebage te gutsen eg hadde for ett år siden? Kanskje e det klart for ein ny sommar med grenser å kryssa og seiera å vinna?

Switchfoot:

Welcome to the planet
Welcome to existence
Everyone’s here
Everyone’s here
Everybody’s watching you now
Everybody waits for you now
What happens next
What happens next

I dare you to move
I dare you to move
I dare you to lift yourself up off the floor
I dare you to move
I dare you to move
Like today never happened
Today never happened before

Welcome to the fallout
Welcome to resistance
The tension is here
Tension is here
Between who you are and who you could be
Between how it is and how it should be

I dare you to move
I dare you to move
I dare you to lift yourself up off the floor
I dare you to move
I dare you to move
Like today never happened
Today never happened

Maybe redemption has stories to tell

Maybe forgiveness is right where you fell

Where can you run to escape from yourself?

Where you gonna go?

Where you gonna go?

Salvation is here

What to do?

Min gode venn Ragnhild(og tyven) e flink te å laga lister med anbefalinger. Eg lige jo lister, så eg tenkte eg sko hiva meg på den bølgå. Her komme någen anbefalingar fra meg. Desse tingå har spredt lys og glede i livet mitt den siste måneden.

Hørr på den sista pladå te Maria Solheim ”Will there be spring”.

Eg henge litt itte eg, så det e nå i det sista eg virkelig har fått sansen for frk. Solheim. Har hørrt litt på den fyssta pladå det sista året. Så., ei søvnløs natt før eksamen, låg eg i sengå mi og hørrte igjønom ”Will there be spring”. Det va kjærlighet med fyste tone. Siden har pladå blitt spelt tidligt og seint. Pladå har mange fine melodiar og artige lydar. (Til og med orgel(!) høres bra du samen med Maria Solheim.) Ittekvert så eg hørre forstår eg mærr og mærr av tekstane og, trur eg då.
Apropo Maria Solheim, så komme eg nok te å skriva meir om henna seinare. Hu har ikkje fått plass på profilen min, fordi hu kom inn i livet mitt akkorat litt for seint. Men hu vil nok bli omtalt på bloggen, så følg med.


Be Kristuskransen.

Ein øvelse i livsmot, livslyst, ansvar og kjærlighet seie veiledingsbogå. Og det kan me vel alle trenga meir av. Kristuskransen e ein bønnekrans. Bønnekransen har 18 perler, der kver perla har sitt eget budskap. Perlene har navn som ”bekymringsløshetsperlen”, ”ørkenperlen” og ”hemmelighetsperlene”. Eg har brukt Kristuskransen frå januar av, og den e god å ha. Ittekvert har kransen blitt ganske så personlige. Perlene begynne å handle om livet mitt. Om mennesker, tankar og relasjonar i livet mitt. (Kanskje e du eindel av Kristuskransen min?!) Fysst å fremst får Kristuskransen meg te å stoppa opp litt, ver stille og tenka på dei tingå så virkelig betyr någe i livet mitt.

Besøk av Mor.

Jepp, eg sette dette opp som ein anbefaling =) Forrige helg hadde eg besøg av Mor. Hu kom å budde i leiligheden min. Me gjekk på café og snakkte, lagte mad og snakkte, va på teater og snakkte mye ittepå, rusla rundt i byen og snakkte, va på gudstjeneste og snakkte :p og snakkte litt te.. Det va herligt å ver med Mor. Hu kjenne meg så godt! Åsså e me egentlig ganske lige. Me lige å gjørr det same og me e opptatt av dei same tingå. Hu e lerar og det ska eg og bli, så det blei eindel snakking om skole. Å ha besøg av Mor gjorde at eg følte meg litt heima sjøl om eg ikkje e det. Å ha besøg av Mor anbefales!

Les ”Lyset fra de hvite fjellene” av Magne Vestøl.

Dette e ei heilt nyyydelige bog. Sukk, eg gjekk med ein god følelse i magen og et smil om munnen då eg hadde lest bogå. Historien e som ein fabel, ein enkel fortelling med mange store sannheter! Det e ei relativt kort bog som kan slugas på ein formiddag, men det trengs kanskje litt lenger tid for å fordøya den. Bogå finnes bortgjemt i ein krog på Bog&Media. Verdt å få med seg.

Tikka

16. mars i det Herrens år 2007 etter Kristus blei eg tikka. Eg ønske ikkje å ver någen gledesdrepar (forde om fristelsen va stor), så eg tar leken på alvor. Som dokke ser har det tatt tid (60 på mandag dager) å finna ud ka som ska seias. Men her komme det, seks fakta om meg. Vær så god!

Kvar gong eg pusse tennene, så kjennes det du som eg har maur i nasen. Eg har hatt dette ”problemet” siden eg va liden. Litt plagsomt…

Eg har lest Ringenes Herre to gonge. Den andre gongen eg leste den noterte eg itte kvert kapittel for å få med meg handlingen skikkelig.

Eg elske ”Rosa Helikopter”. Eg bler gla kver gong eg hørre den sangen. Når andre snakke nedlatane om han e eg bare stille, for eg har ikkje et vont ord å sei om den sangen.

Mitt favorittsted i Oslo e ein gravplass.

Når eg spise nonstop må eg spisa to og to nonstop så har same farge.

Eg lige folk som blunke te meg. Jenter, som guttar. Det e någe veldig koselig med blunking.

Post Gram Prix

For spesielt interesserte.

Nå e Gram Prix- festen øve, og eg ska ikkje dra det ud i det langa og breia. Det va gøy så lenge det varte, men livet må gå videre. Tenkte bare eg sko skriva litt av intrykkå mine fra lørdagskvelden, som ein avsluttning på dette engasjerane temaet (21 kommentara, det e ganske bra!).

Okai, here we go. Det fyssta eg vil kommentera e at deltakerane i år va påfallande godt kledt. Med unntag av någen få dansera, så va alle fint påkledt. Dette e ein ny trend fra i fjor då bikinifaktoren va høge. Eg sunns dette e ein god utvikling.

Te forskjell fra tidligare år hadde eg nesten hørrt alle bidragå te årets finale før lørdag kveld. Eg trur det va bra for då kjennte eg sangane litt fra før av. Eg vett kje heilt ka så har skjedd, men eg likte mange av sangane eg. Kanskje det e semifinalen sin fortjeneste, for der va det mye dårlig. Men mange av dei dårlige sangane kom heldigvis ikkje med te finalen.

Forde om ikkje alle landå kom med folklore- musikk fra sitt eget land, så sunns eg mange va flinke te å ha ein tuch av det som e typisk for deiras kultur. Og mange sang på sitt eget språk, eller et aent språk som ikkje va engelsk =p Det likte eg.

Stemmingå va artig sunns eg. Fysst va eg øvebevist om at Ukraina kom te å vinna. Typisk Gram Prix at den teidaste sangen vinne. Men HAHAHA, det gjorde den ikkje. Ellers så va stemmingå litt variert i år. Det va liksom ikkje sånn at alle land gav 12 poeng te Serbia eller Ukraina. Det va litt variasjon.

Eg konne kommentert mange av sangane, men eg velge bare å sei någe om Tyskland. For fysste gong ever, trur eg, så likte eg Tyskland sin sang veldig godt!! Den va nydelige. Til og med språket blei fint i den sangen. Takk Tyskland!

Te slutt tar eg med listene eg lagte onna finalen. Viss andre har lagt lister så skriv de gjerna som kommentar. Gøy å se ka andre har tenkt.

Best:
Ungarn
Serbia
Tyskland

Verst:
Ukraina
Storbritannia

Finest kjole:
Irland
Georgia
Finland (tøft image)

Eklest:
Ukraina
Slovenia
Storbritannia

Best show:
Hviterussland
Russland
Makedonia

Melodi Gram Prix

Eurovisjon eller Slagerfestivalen om du vil. På lørdag e det nok ein gong tid for årets musikalske høydepunkt; Gram Prix. Og eg vil begynna med å sei at eg glede meg. Ja du hørrte rektig, eg glede meg.

Då eg va liden va Gram Prix høydepunktet i året. Eg elskte musikken, eg elskte kjolane (den gongen hadde fremdeles alle på seg kjole) og eg elskte showet. Dette va den einaste kvelden i året der Håvard la seg før meg. For eg måtte holda meg vågen gjønom den kjedelige avstemmingå for å få med meg kem så vant. Ah, det va tider det.

Med inngange te tenårå va eg fortsatt ein ihuga fan av Gram Prix. Men ittekvert så vokste det fram ein frustrasjon. Nei, mange frustrasjonar. For det fysta så gjorde Norge det utruli dårlig, kvert einaste år. For det andre så blei sangene som va med generelt dårligare. Og ikkje nok med det. Trenden blei at den sangen eg absolutt likte minst, den sangen vant. Kvert år! Sørgelig, det va det det va.

Då eg begynte på videregående forsto eg snart at ingen mennesker med respekt for seg sjøl likte Gram Prix. Nei, Gram Prix va forkastelig. Itte å ha blitt skuffa år itte år øve norges 0 poeng og dei dårlige vinnarlåtane, va det enkelt å hiva seg på denne bølgå. Bitterhetens bølga for min del. Gram Prix va totalt latterlig!

Denne holdningen har eg hatt någen år. Men nå e ting i endring. Det begynte vel i fjor då me såg Gram Prix på bibelskulen. Mens eg satt å såg på kjente eg plutselig ein glede inni meg. Dette glømte eg fort. Så, for to uge siden såg eg heilt tilfeldig et program om Gram Prixsangane så kjempe om å få ver med i år. Og på ny kjente eg denne gleden. Gleden øve at Gram Prix finnes.

Så nå har eg satt av lørdagskvelden. Då bler det Gram Prix for alle penga. Men koffår lige eg denne konkuransen? Jo, det ska eg fortella deg. Fordi det finnes någen ( og når eg seie någen så meine eg mærr enn ein) fine sangar blant de mange dårlige. Det finnes någen gode stemmar, någen fine kjolar, någen kjekke guttar og någen morsomme kommentara fra kommentatoren. Det e kanskje ikkje så mange av dei, men dei finnes. I tillegg e det underholdande med dei som ikkje e så begava så dei trur. Av og te e det godt å rista på håve og sukka oppgitt ”tragisk, bare heilt tregisk”.

Så eg glede meg. Glede meg te et underholdande show. Gjørr du?

High noon

High noon in the valley of the shadow

When the deep of the valley was bright

When the mouth of the tomb shouted,

"Glory, the groom is alive"

So long, you wages of sin go on,

Don't you come back again

I've been raised and redeemed;

You've lost all your sting

To the victor of the battle at

High noon in the valley

In the valley of the shadow

And the demons, they danced in the darkness

When that last ragged breath left his lungs

And they reveled and howled

At the war that they thought they had won
But then, in the dark of the grave

The stone rolled away

In the still of the dawn on the greatest of days

High noon in the valley of the shadow

When the shadows were shot through with light

When Jesus took in that breath

And shattered all death with his life

Be gone, you wages of sinGo on,

don't you come back again

I've been raised and redeemed

You've lost all your sting

To the victor of the battle

High noon in the valley of the shadow

Let the people rejoice

Let the heavens resound

Let the name of Jesus, who sought us

And freed us forever ring out

All praise to the fighter of the night

Who rides on the light

Whose gun is the grace of the God of the sky

High noon in the valley of the shadow

When the shadows were shot through with light

When the mouth of the tomb

Shouted, "Glory, the Groom is alive"

Be gone, you wages of sin

Go on, don't you come back again

I've been raised and redeemed

All praise to the king

The victor of the battle

High noon in the valley

In the valley of the shadow

The silence of God

It's enough to drive a man crazy; it'll break a man's faith
It's enough to make him wonder if he's ever been sane
When he's bleating for comfort from Thy staff and Thy rod
And the heaven's only answer is the silence of God

It'll shake a man's timbers when he loses his heart
When he has to remember what broke him apart
This yoke may be easy, but this burden is not
When the crying fields are frozen by the silence of God

And if a man has got to listen to the voices of the mob
Who are reeling in the throes of all the happiness they've got
When they tell you all their troubles have been nailed up to that cross
Then what about the times when even followers get lost?
'Cause we all get lost sometimes...

There's a statue of Jesus on a monastery knoll
In the hills of Kentucky, all quiet and cold
And He's kneeling in the garden, as silent as a Stone
All His friends are sleeping and He's weeping all alone

And the man of all sorrows, he never forgot
What sorrow is carried by the hearts that he bought
So when the questions dissolve into the silence of God
The aching may remain, but the breaking does not
The aching may remain, but the breaking does not
In the holy, lonesome echo of the silence of God

Fuglekvitter

Det har skjedd någe i det sista. Ting e i endring. Eg våkne klokkå 7 og det e lyst ude. Når eg går ud av dørå slår frisk luft mot meg. På bussholdeplassen står eg heilt avslappa uden å føla at eg holde på å bli ein istapp. Og på vei te skolen ser eg at asfalten e heilt tørr.

Det e vår i loftå her i Oslo. Endelig e det vår. Eg åpne verandadørå og hørre at fuglane kvittre. Någen dager skinne solå. Den trendy eliten i byen har funne fram solbrillene. Eg går i strikkagenser og alpelua. Den store, tunge vinterjakken min e eg ferdig med.

Det e som om positivismen komme snigane samen med vårloftå og eg tenke at
kanskje, kanskje går det mod lysare og bedre tider.

Glimt

Eg har valgt å kalla bloggen min ”glimt”. Egentlig sko eg ønska eg konne skreve ner alt eg tenke på, og alt eg oppleve som gjørr inntrykk på meg. (Alt sko kanskje ikkje blitt publisert, bare så det åg e sagt). Men eg vil aldri klara å skriva alt. Innleggå på bloggen vil bare ver glimt. Glimt fra livet mitt. Glimt som eg vil dela med andre.

Når det gjelde adressen, glimt av sommerfugl, så skrive eg kanskje mærr om det seinare…