fredag 14. september 2007

Å grina ein liden skvett


Det begynte for någen dager siden. Eg såg ”Anne fra Bjørkely”. Den filmen e så fin, så gripane, den e rett og slett vakker. Ittekvert så pipla tårene fram, og det ville liksom ikkje slutta.

Eg pleie ikkje å grina så mye eg. Eg gjorde det. På ungdomsskolen. Ja det va heftige tider. Då grein eg seint og tidlig. Og videregående va og te tider tårefyllt. Nå e eg meir avbalansert. Har fonne ein balanse. Eg kan grina, men det skjer kje så ofte. Eg kan grina når eg bler rørt. Og eg grine når eg e sliten. Ikkje så ofte når eg e lei meg.

Men altså, eg såg ”Anne fra Bjørkely”, og det va som å åpna stengte sluser :p I dag såg eg oppfølgeren, og den e jo ennå vakrare og meir gripane enn film nummer ein. Sukk. Det va på an igjen.

Men det e litt godt å grina åg. Det va egentlig det eg ville skriva om her. Eg trur det e sunt å grina litt iblant. Eg vett kje heilt ka som skjer i kroppen når ein grine, men det virke nesten som ein renselse. Akkorat som ein grine ud dei vonde tingå, og neste dag så føle i hvert fall eg meg bedre. Det e som ein ny start der det ikkje e någe vont som tynge. Det vonda e ornt opp liksom.

6 kommentarer:

Anette sa...

PS: Eg ønske meg dei to filmane te jul i år :)

Maria sa...

Du har sikkert rett i det du skrive Anette, eg har kje heilt tenkt så store tanker om akkurat det...

Å ja, eg vett allerede ka du ska få te jul, så det blir kje de filmene fra meg :p

Anonym sa...

Detta må oss snakk mer om næste gång oss træffas! interessant å hør om k du tænkje om grining, (skriking, som e sie), d æ en spesiell teng. fækk løst t å sjå de filmanj e og, sjøl om e itj har nå stor trang t å skrik akkurat no! hå en god dag, mæ hælj uta tåra! Klæm

Morten sa...

å konna grina e en gave.

Åsså suns eg fortsatt at eg va berettiga t å purra litt. For du hadde jo kjempe mange kommentarar på forrige blogg. D funka jo åg;)
Eg blir alltid glad når eg finne en ny blogg:D

Anette sa...

Takk for kommentarer. Nå legge eg ud et nytt innlegg før Morten begynne å purra igjen.

Hanne Matilde sa...

Eg lige å grina, og som Morten seie. Å kunna grina e ein gave.

Den gaven har eg!