Livserfaring

Så lenge eg har budd i Oslo har eg kjent at det e någe så mangle. Någe e ikkje sånn som det ska ver. Eg trur det som mangle e voksne mennesker. Eg leve i et miljø kor alle eg treffe e på min egen alder, og eg savne å ha voksne rundt meg.

Eg lige å ver isamen med voksne. Mennesker som har levd livet lenger enn meg. Eg trur alltid eg har likt det. Då eg va mindre konne eg sitta lenge å bare lytta te dei voksne som snakte samen. Eg sugde te meg ordå deiras. Meiningane dei hadde og opplevelsane dei fortalte om. Ittekvert som eg har vokst te har min interesse for voksne blitt om mulig ennå større. Eg lige å ver med mennesker som har mange erfaringar, både gode og vonde. Mennesker som har fonne sin vei og blitt fortrolige med den veien. Mennesker med tyngde. Mennesker som vett meir om livet enn eg gjørr.

Mine ”favoritt voksne” e Mor og Far! Dei e dei beste å ver med. Å bu i lag med dei i feriane e ein glede. Mor og Far e trygge. Eg har kjent dei lenge, og dei har kjent meg ennå lenger J Det som e så fint e at Mor og Far e sjøl underveis, akkorat som meg. Dei har kje alle svarå, dei e kje udlerte. Dei e underveis, og dei har gått mye lengre enn meg. Dei vett eindel om livet. Dei vett eindel om å kjenna Gud, og dei vett eindel om det å ver menneske. All denne visdommen hjelpe meg te å se klarare i mitt eget liv. Mor og Far bler akkorat som mine personlige mentorar eller veilederar om du vil.

Men Mor og Far e kje her og det e litt vanskelig. Vanskelig fordi eg ikkje har någen å få mange års livserfaring fra. Kor kan eg finna svar, når alle eg møde streve for å finna sin egen vei å gå?