Sommerfugl

Så rart det er å tenke på
At jeg var larve, stygg og grå,
Men se hva tiden bringer!
Nå er jeg lett og nydelig
Og jeg kan føle tydelig:
Jeg er blitt blomst med vinger!

Inger Hagerup

Elskar, elskar ikkje?

Av og te kan det ver greit å finna du om ein elske eller ikkje. Denne gongen handle det om vårt nabospråk: svensk. Elske eg svensk eller elske eg det ikkje. Eg har nemlig litt motstridande følelsar i forhold te dette spørsmålet.

Det e ikkje te å gjømma under ein stol at bibelskolen drepte min entusiasme for svensk. Gjennom ett år sang me svenske sangar, morgen og kveld, dag ut og dag inn (sånn føltes det iallefall). Og svensk som allsang… det tar liksom ikkje heilt av. Det e nesten som å synga norsk, men allegavel ikkje, for svensk har ein litt aen uttale enn det som falle meg naturlig. Og dei sangane me sang hadde ord som det va særs vanskelig å tolka betydningen av. Sukk!

Samtidig som eg sleid meg igjønom sang itte sang, så begynte eg i denne tidå å hørra någen artistar som synge svensk. Det va någe heilt aent. Det hørtes heilt annerledes du. Det va virkelig vakkert. Ein fryd for øyra. Og eg begynte å synga med, øva på uttale og pugga tekst.

Så nå e eg delt i mitt forhold te det svenske språk.

Men eg trur eg kan sei at eg for det meste elske svensk. Det e et nydelig språk. Det finnes mange fine sangar på svensk, så så lenge det ikkje e snakk om allsang så elske eg svensk.

Gjørr du?

Her e mine topp tri svenske sangar:
1. En sång om oss
2. Den första gong jag såg dig
3. Koppången

Visst skal våren komme

I dei siste månedane har sommarfuglen kvilt i puppen sin.
Nå e den på vei ud og klar for å skriva nye innlegg te bloggen.

Ka seie hjerta

Eg møde et nytt år med blanda følelsar.

På den eina sidå så e dette starten på någe nytt. Någe fantastisk, kanskje… Eg gjer meg sjøl lov te å drømma igjen. Drømmane så bleikna i fjor komme tebage med ny glans. Gode ting kan skje med meg. Og eg kan gjørr ting bedre enn eg gjorde dei i fjor.

Samtidig så vett eg ikkje ka som komme te å skje framøve. Uvissheden gjørr meg usikker og litt redd. Tenk om eg ikkje går lysare tider i møte? Tenk om drømmane ikkje kan bli virkelige? Tenk om, tenk om…

”Slik er bare menneskenes hjerte. Vi er redde for å følge de største drømmene vi har fordi vi tror at vi ikke fortjener det vi drømmer om, eller kanskje vi tror at vi ikke vil klare å virkeliggjøre dem.”
Alkymisten

Alkymisten fortelle om å lytta te hjerta sitt, og å følga det. Å lytta te hjerta vil sei å spørr: Ka e det eg egentlig vil? Ka lengte eg itte? Ka drømme eg om? Eg trur at hjerta mitt kan visa meg veien videre i livet. Hvis eg ikkje hørre ka hjerta mitt seie, ka e det så drive meg då? Hvis eg ikkje tørr å drømma lenger, ka e det så gjer meg håp då?

Eg vil prøva å finna du ka hjerta mitt seie meg. Det kan ver vanskelig, fordi det finnes så mange andre stemmar rundt meg, men gode forslag te ka eg bør gjørr. Og det kan ver vanskelig fordi hjerta mitt vil drømma større enn det fornuften min vil. Alligavel vil eg lytta te hjerta, for det e det livet går ud ifra.

Adventsstemning

På vei

Vandringen har startet. Vi går. Vi er alle underveis. På vei mot krybben.

Vi kan skimte den i det fjerne. Ennå er det dager og uker igjen til vi er framme.

Vi er alle på vei. Noen er målbevisste. Vet at krybben er målet. Ser fram til å se barnet. Noen tusler bare med, uten å tenke over hvilken vei ferden går. Noen vet om krybben, men er fast bestemte på å overse den og haste forbi.

Vi nærmer oss krybben. Krybben som skal være et møtested. Slik som den var den først gangen. Et møtested for rike og fattige, for realister og drømmere, for trygge og utrygge, for glade og triste. For de som er ensomme. Med krybben møter vi hverandre.

Vi møter hverandre, ulike som vi er. Vi møtes og stopper opp, sammen. Sammen rundt krybben.

Lengsel

Når eg e for meg sjøl, alt e stille rundt meg og eg lese om deg,
når eg møde andre som leve med deg,
når eg møde andre som har levd med deg i mange år,
når eg tenne et lys,
når eg holde i ei perla,

då lengte eg itte deg.